INCENTIVER. Å bestikke barn for å gjøre det bra på eksamen er ikke bare litt smakløst. Det er også meningsløst.
For to uker siden var jeg i taxfreebutikken på Stansted-flyplassen.
Mens jeg sto der og prøvde solbriller og lurte på hvorfor mange hadde
glass på størrelse med stekepanner, overhørte jeg en samtale ved disken
bak meg.
«Han fikk 35 av 35 i både engelsk og matte», sa en kvinne
til butikkdamen. «Han vet at når han får full score, får han en
belønning. Det er blitt dyrt - han er så smart at han gjør det hvert
år!»
Jeg så på med en blanding av misunnelse og misbilligelse. Å få toppscore på en eksamen er en fremmed opplevelse i vår husholdning. Var klokken en vinneroppskrift?
Jeg liker å tenke at det ikke er slik. Å bestikke barn for å gjøre det bra på eksamen er ikke bare litt smakløst, det er også, sikkert, meningsløst. Selv om barna ikke lar seg motivere av arbeidet i seg selv, håper man at de vil prøve å gjøre det bra, om ikke annet for å holde tritt med Hansen junior eller fordi det er i deres egen, beste interesse.
Likevel. Historien om gutten i taxfree-butikken, klokken og den skrytende moren satte meg i tvil. Mitt eget motivasjonssystem fungerer åpenbart ikke spesielt godt: Mens jeg skriver dette, holder min sønn på å gi opp å sette seg ned for å pugge før matteeksamen, til tross for overtaling, skjenning og tenners gnissel fra min side.
Etter litt leting fant jeg forskning som avgjør saken. Universitetet i Birmingham har samlet tusenvis av andre studier, med data fra en million barn fra fattige kår. Konklusjonen er at det faktisk virker å bestikke barn - men bare om det gjøres riktig.
De fant at å betale for topp eksamensresultater var håpløst, fordi barna generelt ikke vet hvordan de skal oppnå dem. I stedet virker bestikkelsene når de gis for små, spesifikke ting, som å komme tidsnok på skolen, lese en bok eller gjøre lekser.
«Alle som har iherdigheten til å krabbe seg opp til styrerommet, har en grotesk oppblåst vilje til å lykkes, og den er mye kraftigere enn en fabrikk full av Gucci-klokker»
Med andre ord: bestikkelsene virker når de ikke gis for resultater, men for innsats. Dette rimer godt med de fleste foreldre og læreres syn, nemlig at belønning av innsats oppmuntrer barn til å prøve hardere, mens belønning av resultater får dem til å føle at det ikke er noe vits i å prøve.
Så moren tok feil. Klokken førte ikke til at hennes sønn briljerte på skolen. Tvert imot, neste år kan hun få et problem i fanget om den lille hjerneboksen bare leverer 34 av 35 poeng.
En fersk artikkel i Inc, det amerikanske magasinet for gründere, argumenterer for at den nye visdommen fra klasserommet bør gjøres gjeldende også på arbeidsplassen, slik at skryt og bonuser bare bør gis for innsats. Sjefer bør ikke si «briljant rapport, du er utrolig god!», men «flott jobbet, jeg kan se at du har brukt mye tid på denne!».
Moralen er akkurat som jeg har hatt en mistanke om lenge. Toppledere trenger ikke incentiver i det hele tatt. Alle som har iherdigheten til å krabbe seg opp til styrerommet, har en grotesk oppblåst vilje til å lykkes, og den er mye kraftigere enn en fabrikk full av Gucci-klokker.
«Han fikk 35 av 35 i både engelsk og matte», sa en kvinne
til butikkdamen. «Han vet at når han får full score, får han en
belønning. Det er blitt dyrt - han er så smart at han gjør det hvert
år!»Gucci-oppskriften
«Wow, det er en stor belønning», sa butikkmedarbeideren mens hun tok kvinnens betaling for en Gucci-klokke. Gutten, som ikke kan ha vært mer enn 10 år - glante på klokken. Den så enorm ut på den tynne armen hans.Jeg så på med en blanding av misunnelse og misbilligelse. Å få toppscore på en eksamen er en fremmed opplevelse i vår husholdning. Var klokken en vinneroppskrift?
Jeg liker å tenke at det ikke er slik. Å bestikke barn for å gjøre det bra på eksamen er ikke bare litt smakløst, det er også, sikkert, meningsløst. Selv om barna ikke lar seg motivere av arbeidet i seg selv, håper man at de vil prøve å gjøre det bra, om ikke annet for å holde tritt med Hansen junior eller fordi det er i deres egen, beste interesse.
Urettferdig
Ikke bare er bestikkelser unødvendige, de er også urettferdige. Å belønne noen bare fordi de to Shakespeare-sonettene de tilfeldigvis hadde pugget dukket opp på prøven, er ikke riktig. Og hvis du har flere barn, der noen uten særlig innsats gjør det bra, mens andre sliter for å få mer middels resultater, hvorfor skulle det da bare regne Gucci-klokker over den første gruppen?Likevel. Historien om gutten i taxfree-butikken, klokken og den skrytende moren satte meg i tvil. Mitt eget motivasjonssystem fungerer åpenbart ikke spesielt godt: Mens jeg skriver dette, holder min sønn på å gi opp å sette seg ned for å pugge før matteeksamen, til tross for overtaling, skjenning og tenners gnissel fra min side.
Hva med arbeidslivet?
Det er litt sent å endre systemet mitt, ettersom han er mitt yngste barn og at hans eksamener - halleluja - snart er over. Men spørsmålet har bredere interesse, ikke bare på skolene, men på kontoret. Prestasjonsbasert lønn er ikke forskjellig fra bestikkelser for eksamensresultater: Vi bestikker sjefer for å maksimere aksjonærenes verdier på samme måte som vi betaler barn for toppkarakterer. Og hvis systemet ikke fungerer for barn, hva er da sannsynligheten for at det lykkes med mer komplekse, aldrende direktører?Etter litt leting fant jeg forskning som avgjør saken. Universitetet i Birmingham har samlet tusenvis av andre studier, med data fra en million barn fra fattige kår. Konklusjonen er at det faktisk virker å bestikke barn - men bare om det gjøres riktig.
De fant at å betale for topp eksamensresultater var håpløst, fordi barna generelt ikke vet hvordan de skal oppnå dem. I stedet virker bestikkelsene når de gis for små, spesifikke ting, som å komme tidsnok på skolen, lese en bok eller gjøre lekser.
«Alle som har iherdigheten til å krabbe seg opp til styrerommet, har en grotesk oppblåst vilje til å lykkes, og den er mye kraftigere enn en fabrikk full av Gucci-klokker»
Med andre ord: bestikkelsene virker når de ikke gis for resultater, men for innsats. Dette rimer godt med de fleste foreldre og læreres syn, nemlig at belønning av innsats oppmuntrer barn til å prøve hardere, mens belønning av resultater får dem til å føle at det ikke er noe vits i å prøve.
Så moren tok feil. Klokken førte ikke til at hennes sønn briljerte på skolen. Tvert imot, neste år kan hun få et problem i fanget om den lille hjerneboksen bare leverer 34 av 35 poeng.
Gal oppskrift
Studien antyder også at måten vi betaler bonuser til toppledere på, har mangler. Det er ikke noe poeng i å betale toppsjefer for å nå finansielle mål, ettersom det å nå disse målene er langt mer komplisert enn å briljere på eksamen, gitt antallet usikkerhetsfaktorer.En fersk artikkel i Inc, det amerikanske magasinet for gründere, argumenterer for at den nye visdommen fra klasserommet bør gjøres gjeldende også på arbeidsplassen, slik at skryt og bonuser bare bør gis for innsats. Sjefer bør ikke si «briljant rapport, du er utrolig god!», men «flott jobbet, jeg kan se at du har brukt mye tid på denne!».
Blåser i innsatsen
Denne tilnærmingen kan virke for veldig unge ansatte. Men veteraner er jo ikke som barn. Å belønne direktører for å jobbe sent eller lese briefinger virker ikke helt riktig, spesielt gitt størrelsen på lønningene deres. Og i selskaper, i motsetning til i barnehager, betyr resultatene mye. Hvis jeg eide aksjer i et selskap som raste i verdi, ville jeg ikke vært i nærheten av å finne trøst i at toppsjefen fikk full bonus for god innsats og vilje til å jobbe lange dager.Moralen er akkurat som jeg har hatt en mistanke om lenge. Toppledere trenger ikke incentiver i det hele tatt. Alle som har iherdigheten til å krabbe seg opp til styrerommet, har en grotesk oppblåst vilje til å lykkes, og den er mye kraftigere enn en fabrikk full av Gucci-klokker.
