Favoritt forsvinner fra sokkelen?

Når over hundre matvarer er på vei, må noen ut. 

Det er tid for årets første - og største - dagligvareslipp. Mandag 16. februar kjøres hundrevis av nye varer ut i butikkene. Du kan se noen av matnyhetene i denne artikkelen.

- Mange kommer ikke til å lykkes, men det er vanskelig å vite akkurat hvem som ikke lykkes. Men det vi vet, er at innen ett år er 25 prosent av nyhetene ute, etter to år er videre 25 prosent ute, og etter fire år er kun 1/3 av disse nyhetene fortsatt i våre butikker, sier Rune Spikseth, kategoriansvarlig for tørrvarer hos NorgesGruppen.

Bare NorgesGruppen har 486 nyheter som kjøres ut i butikkhyllene nå i februar.

Har du opplevd at favoritten din har blitt borte fra hyllene? Tips oss gjerne om hvilket produkt det gjelder, på denne epost-adressen.
 

 

Litt som «lotto»

Dagligvarekjedene setter mye jobb inn i å lese forbrukerne og forsøke å tippe hva kjøperne vil ha. Men, som Spikseth sier, er det vanskelig å vite akkurat hvilke produkter som vil lykkes og hvilke som ikke vil lykkes.

Akkurat nå er det ifølge NorgesGruppen en trend at man skal spise grønnere, grovere og renere.

- Det er en megatrend rundt det med helse, og en vridning mot grønnere, grovere og renere, sier Meny-sjef Vegard Kjuus.

Det er mange aspekter som spiller inn, og som avgjør om et produkt lykkes.

- Det handler om man klarer å treffe på et distinkt forbrukerbehov. Timing er veldig viktig; mange nyheter kommer for tidlig, når markedet ikke er klart - og dette er produkter som kanskje ville klart seg bedre om de kom to-tre år seinere, sier Spikseth til .

Du har ett år på deg ...

Som kommunikasjonsrådgiver Marthe Bogerud Schomacker i Orkla tidligere også har fortalt til Dinside, så elsker nordmenn nyheter.

- I Norge er vi forbrukere litt konservative når det gjelder nye smaker, og selv om forbrukere flest liker å prøve nye produkter, faller de fleste tilbake til sine kjente favoritter. Det er vanskelig å etablere nye produkter i markedet, har Schomacker sagt til Dinside.

Kategoridirektør Odd Ture Wang i NorgesGruppen sier til Dinside at alle produkter får prøve seg i i alle fall ett år, før de eventuelt må ut av sortimentet, og at nye produkter gjerne kan leve i i alle fall ett år, kun på nyhetens interesse.

70 prosent går ut

Forbrukere vil stort sett alltid kjøpe og prøve nye produkter fra sterke merkevarer - mens mindre produsenter er mer avhengig av å gjøre produktet kjent.

- Det er ikke nok å få en plass i hylla, sier Spikseth.

For øvrig er produktene avhengig av gjenkjøp, for å lykkes.

- Vi ser ofte allerede etter 6-8 uker om vi begynner å få gjenkjøp, fortsetter han, før han tallfester at omlag 70 prosent av nyhetene forsvinner igjen.

Og selv om vi er nysgjerrige på nye produkter og gjerne smaker når det kommer nyheter i butikkene - og selv om det er opp til 20.000 produkter i et supermarked, så står ifølge Spikseth og Wang 20 prosent av produktene for 80 prosent av omsetningen.

Bestselgere forsvinner ikke

Vi har spurt veldig mange av produsentene hvilke produkter som nå går ut, men det er det ikke mange som vil si så veldig mye om.

- Når det gjelder hvilke produkter som blir tatt ut av butikkhyllene så er det vanskelig å gi ett enkelt svar på dette. Noen kjeder kan velge å beholde et produkt, mens andre foretar en såkalt «delisting» av akkurat det samme. Norske forbrukere kan uansett berolige seg med at bestselgerne sjelden eller aldri forsvinner fra matvarehyllene, sier Trude Solvang, Markeds- og innovasjonsdirektør i Findus, til

Kommunene taper alle motsetninger skatter

Kommunene har tapt 1,2 milliarder kroner i året på at faktisk skatteinngang er blitt høyere eller lavere enn antatt, ifølge KS. 

 

 

Finansdepartementet undervurderer normalt lønnsveksten. Dermed undervurderes også normalt inngangen i skatteinntekter for kommunene, skriver Finansavisen.

Når lønnsveksten blir høyere enn anslått, øker også kommunenes kostnader mer enn anslått, men i utgangspunktet skal kostnadene stige mindre enn skatteinntektene.

I praksis stiger kostnadene mest, påpeker sjeføkonom Per Richard Johansen i KS, som torsdag arrangerte seminar om kommune­økonomien i 2015.

Timingen for endringen

Årsaken er at det ikke er likegyldig når på året oppjusteringen av skatteanslaget skjer. Som regel finner oppjusteringen av lønnsvekst og skatteinngang sted i etterkant av Revidert nasjonalbudsjett, skriver Finansavisen.

For kommunene vil den økte skatteinngangen da være midlertidig, mens de økte kostnadene vil være varige.

Er skatteinngangen derimot lavere enn ventet, opplyser imidlertid Finansdepartementet typisk om det samtidig som Revidert nasjonalbudsjett, når også kommuneproposisjonen legges frem.

Den reduserte skatteinngangen vil da ikke være midlertidig, men få følger for også senere år, ifølge KS.

- Finansdepartementet har et incentiv til å justere opp skatteinntekter etter Revidert nasjonalbudsjett, men å justere dem ned i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett, sier Per Richard Johansen til Finansavisen.

Han vil ikke spekulere i om departementet utnytter denne asymmetrien.

- Den pene forklaringen er at det er en modellfeil, sier han.

I gjennomsnitt har beregninger av merskattevekst og mindreskattevekst påført kommunesektoren en årlig innstramming på 1,2 milliarder 2015-kroner, anslår Johansen.

Den siste etappen Oljealderens

Alle snakker om omstilling, men få gjør noe med det. Vel, sentralbanksjefen gjør i det minste et forsøk gjennom å antyde hva han og andre kan gjøre.

Når oljeprisen er halvert i løpet av få måneder, er naturlig nok sentralbanksjefens årstale omfattet av skyhøy interesse. Den er å betrakte som selve orakelsvaret. Når Øystein Olsen taler, sitter makteliten for hans føtter. Etterpå spiser gjestene godt i lag uten særlig tanke for at verdens rikeste land kanskje er inne i et hamskifte. Lavere oljepriser betyr at oljefondet vokser saktere enn det vi har trodd. Da får vi som samfunn mindre å rutte med. Med oljepriser på dagens nivå kan oljefondet ha nådd toppen. Epoken med stadig økende bruk av oljeinntekter kan ligge bak oss, ifølge Olsen.
Etter først å ha blitt forandret som samfunn av oljerikdommen, de siste 40 åra, skal vi nå forandre oss igjen. Vi vil neppe forbli verdens rikeste land i evig tid. Oljeeventyret er ikke over, men er ikke like skinnende som før. Det har gitt oss velstand, men også et høyt kostnadsnivå. Nordmenn har høye lønninger, dyre boliger, mange hytter, eksklusive vaner og gode velferdsordninger. Det vil nok vedvare ennå en stund, men sakte, sakte må landets myndigheter bruke ostehøvelen og andre redskaper for at framtidige generasjoner skal tilpasse seg en ny situasjon og samtidig bevare det beste ved det norske samfunnet.
Dette har finansministere snakket om lenge. Det begynte ikke med høstens dramatiske fall i oljeprisen. Men det brå fallet forsterket og fortettet opplevelsen av en overgang vi trodde vi hadde litt mer tid på. Verken statsministeren, finansministeren eller sentralbanksjefen beskriver situasjonen som en krise. Men svært mange aktører og interesser ønsker å bruke de anledninger som tilløp til kriser gir. Oljeprisfallet har alt ført til at både arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner snakker åpent om årets forestående lønnsforhandlinger som et «nulloppgjør». Tall som er lekket fra kilder nær det tekniske beregningsutvalget viser at årslønnsveksten i fjor var lavere enn året i forveien og ligger i nærheten av 3 prosent. Det er lavere enn på mange år.
Nå er ikke lønnsoppgjørene Olsens bord. Som alle andre yppersteprester sier han at det er partenes ansvar. Og han vil slett ikke mene noe om hvorvidt en årslønnsvekst på 3 prosent er bærekraftig. Men som vi vet er partene i Norge svært ansvarlige. Og sentralbanksjefen konstaterer i sin årstale at «en nødvendig justering av kostnadsnivået kan skje på to måter: Gjennom lavere lønnsvekst enn i andre land og ved svakere kronekurs.» Nå kan vi si at Fellesforbundets leder Arve Bakke, gjennom sine uttalelser til VG i går og omverdenens vurdering av den norske kronas verdi, innfrir Øystein Olsens ønsker. Dermed er vi godt inne på den antatt krevende returen fra oljealderen til noe annet, mer alminnelig europeisk.
Det er ellers ikke ofte en maktperson konstaterer påviselige fordeler ved at Norge ikke er medlem av EU. At vi har en egen valuta demper virkningene av fallet i oljeprisen. Krona får lavere verdi, nærmest som ved en devaluering. Det hjelper eksportindustrien og hindrer økt ledighet. «Kronekursen kan fungere som en stabilisator», sier Olsen.
Så vifter han med pekefingeren. Hvis vi bare utnytter gevinsten ved lav kronekurs til å bevilge oss økte lønnstillegg, da er vi på ville veier. Da kan vi få høyere rente, sterkere valutakurs og høyere arbeidsledighet. Men det er partenes ansvar.
Men renta, da? Den er nå så forlokkende lav at bankene kaster penger etter folk. Boligprisene stiger og gjeldsbyrden øker. «Lave renter kan øke risikoen for at gjeld og formuespriser stiger til nivåer som ikke kan opprettholdes over tid», sier Olsen.
Hvis gjeldsspiralen stiger til faretruende nivåer, kan myndighetene bli nødt til å vurdere andre, målrettede tiltak. Hvilke? Det er Olsen forsiktig med å konkretisere. Andre metoder er jo politikernes ansvar. Selv kan han bare øke kravet til bankene om å bygge opp kapitalbuffere. Og vi vet hvordan bankene reagerer på slikt. De jamrer og syter og klager på Olsen og på regjeringen, før de velter byrdene over på låntakerne. Og dermed oppnår Olsen det han vil. Lånene blir dyrere. Folk tar opp mindre i lån. Boligprisene flater forsiktig ut. Det vil de også gjøre hvis myndighetene legger bedre til rette for økt boligbygging slik at tilbudet nærmer seg etterspørselen. Eller at nye veier og baner letter pendleres avstand til arbeidsplassen og slik avlaster byene med størst press og høyest priser på boligene. Dette er Jan Tore Sanners og Ketil Solvik Olsens ansvar, men sentralbanksjefen minner dem på det. Det er hans metode.