Du får snobbe-SUV-en billig. Ikke helt uten grunn.
Benny Christensen er Brooms bilekspert. I "Spør Benny"-seksjonen på broom.no svarer han på alt som har med bil å gjøre.
Her er et av spørsmålene fra siste nettmøte:
Hei Benny, jeg har alltid drømt om å eie en Range Rover Sport og har nå kommet i en situasjon hvor jeg må skaffe meg egen bil. Har nemlig hatt firmabilordning noen år. Behovet mitt er en SUV, helst med stor trekkkapasitet da jeg kjører en del med flere hester og til og fra hytte på fjellet.
Til saken: Er en 2006/07-modell noe du kan anbefale, eller er det mange og alvorlige feil som gjør at jeg bør holde meg unna disse bilene? Jeg er utrolig svak for designet til disse engelske bilene. Er det noen spesielle årsmodeller som er dårligere enn andre? Takker for svar på forhånd!
Benny svarer:
La med si det med en gang: Jeg forstår hva du tenker på her. Jeg har nemlig selv kjent på dette begjæret og flere ganger tenkt på å kjøpe en selv.
Jeg er nok noe over middels glad i engelske biler, enten det er Range Rover, Jaguar eller andre spennende og eksklusive merker derfra. Bilene har "noe" ved seg, som jeg faller for. Kall det gjerne sjel, karisma, tradisjoner – jeg vet ikke helt hva det er selv.
Men på både godt og vondt så er jeg en ganske rasjonell og sindig person. Det har derfor så langt kun blitt med drømmen. Kanskje er det også like greit.
Range Rover Sport har falt ganske friskt i pris, og problemet består slett ikke i å kjøpe en slik bil. De billigste koster nå ned mot 200.000 kroner. Ikke ille pris det, for en skikkelig snobbete SUV!
Problemet kommer om noe går i stykker. Og det gjør det gjerne på engelske biler. Også Range Rover, som ofte er å finne godt ned på nederste halvdel på listen over SUV-ene folk er mest fornøyde med.
Disse bilene har rett og slett noe ujevn kvalitet, for å si det på den diplomatiske måten...
På en nylig utført undersøkelse i England over 100 biler kundene var mest fornøyde med, havnet Range Rover Sport på 96. plass...
Både lang reparasjonstid, dyre deler, ikke altfor gjennomtenkte konstruksjoner og friske timepriser er ofte en dårlig kombinasjon for oss normale lønnsmottagere.
Jeg skal ikke fraråde deg å kjøpe en slik bil, men utfordre deg i å tenke nøye gjennom først. Det handler i stor grad om forventninger og å forstå hva man kjøper. Rett og slett skjønne at dette eierskaper er litt annerledes enn det å ha en Toyota Yaris.
Det handler også om å ha såpass solid økonomi at man ikke blir liggende søvnløs om nettene om det kommer uventet påkost på 15-, 20-, eller 30.000 kroner på bilen.
Å lete opp en fin bil, gjerne med en entusiastisk eier, med komplett service og reparasjonshistorikk, er et "must". Det samme er en grundig sjekk før kjøp.
Min teori er at biler med V8-bensinmotor, uten kompressor, og diesel V8-eren er de beste motorene her. Men de er sjeldne i Norge. Veldig mange av bilene her hjemme har 2,7-liters V6-diesel. Det er dessverre ikke den beste motoren.
Elektriske problemer er en gjenganger. Sjekk nøye at alt virker. Topplokk og dieselpumper er ikke av beste kvalitet. Turbohavari forekommer litt for ofte. Feil på luftfjæringen er ikke uvanlig. Ofte er det selve kompressoren som er klønete plassert under bilen ved reservehjulet. Radiatoren er ikke billig – men dårlig, og kan ofte lekke. Feil med front-differensialen forekommer – hør etter knakelyder. Vibrasjoner fra forstillingen er vanlig.
Vær obs på dieselbiler som er/har vært chiptrimmet og som er hardt kjørt. De "spiser" topplokk og ofte er ikke automatgirkassa glad i det økte momentet heller.
Det er som du skjønner såpass mye som kan gå galt at dette er risikosport.
Men fy feite for en herlig bil når alt fungerer som det skal! Bra drag i motoren, uovertruffen komfort og mye utstyr – så er man fortsatt litt "King of the road" selv om alderen har satt sine spor på første generasjon av denne bilen.
Jeg vil anbefale deg å finne en så ny bil som mulig. Kanskje helst en bil etter faceliften i 2009. For de ble stadig oppgradert og forbedret under livsløpet. Men noe rasjonelt og fornuftig bilkjøp blir den nok aldri.
