Den siste etappen Oljealderens

Alle snakker om omstilling, men få gjør noe med det. Vel, sentralbanksjefen gjør i det minste et forsøk gjennom å antyde hva han og andre kan gjøre.

Når oljeprisen er halvert i løpet av få måneder, er naturlig nok sentralbanksjefens årstale omfattet av skyhøy interesse. Den er å betrakte som selve orakelsvaret. Når Øystein Olsen taler, sitter makteliten for hans føtter. Etterpå spiser gjestene godt i lag uten særlig tanke for at verdens rikeste land kanskje er inne i et hamskifte. Lavere oljepriser betyr at oljefondet vokser saktere enn det vi har trodd. Da får vi som samfunn mindre å rutte med. Med oljepriser på dagens nivå kan oljefondet ha nådd toppen. Epoken med stadig økende bruk av oljeinntekter kan ligge bak oss, ifølge Olsen.
Etter først å ha blitt forandret som samfunn av oljerikdommen, de siste 40 åra, skal vi nå forandre oss igjen. Vi vil neppe forbli verdens rikeste land i evig tid. Oljeeventyret er ikke over, men er ikke like skinnende som før. Det har gitt oss velstand, men også et høyt kostnadsnivå. Nordmenn har høye lønninger, dyre boliger, mange hytter, eksklusive vaner og gode velferdsordninger. Det vil nok vedvare ennå en stund, men sakte, sakte må landets myndigheter bruke ostehøvelen og andre redskaper for at framtidige generasjoner skal tilpasse seg en ny situasjon og samtidig bevare det beste ved det norske samfunnet.
Dette har finansministere snakket om lenge. Det begynte ikke med høstens dramatiske fall i oljeprisen. Men det brå fallet forsterket og fortettet opplevelsen av en overgang vi trodde vi hadde litt mer tid på. Verken statsministeren, finansministeren eller sentralbanksjefen beskriver situasjonen som en krise. Men svært mange aktører og interesser ønsker å bruke de anledninger som tilløp til kriser gir. Oljeprisfallet har alt ført til at både arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner snakker åpent om årets forestående lønnsforhandlinger som et «nulloppgjør». Tall som er lekket fra kilder nær det tekniske beregningsutvalget viser at årslønnsveksten i fjor var lavere enn året i forveien og ligger i nærheten av 3 prosent. Det er lavere enn på mange år.
Nå er ikke lønnsoppgjørene Olsens bord. Som alle andre yppersteprester sier han at det er partenes ansvar. Og han vil slett ikke mene noe om hvorvidt en årslønnsvekst på 3 prosent er bærekraftig. Men som vi vet er partene i Norge svært ansvarlige. Og sentralbanksjefen konstaterer i sin årstale at «en nødvendig justering av kostnadsnivået kan skje på to måter: Gjennom lavere lønnsvekst enn i andre land og ved svakere kronekurs.» Nå kan vi si at Fellesforbundets leder Arve Bakke, gjennom sine uttalelser til VG i går og omverdenens vurdering av den norske kronas verdi, innfrir Øystein Olsens ønsker. Dermed er vi godt inne på den antatt krevende returen fra oljealderen til noe annet, mer alminnelig europeisk.
Det er ellers ikke ofte en maktperson konstaterer påviselige fordeler ved at Norge ikke er medlem av EU. At vi har en egen valuta demper virkningene av fallet i oljeprisen. Krona får lavere verdi, nærmest som ved en devaluering. Det hjelper eksportindustrien og hindrer økt ledighet. «Kronekursen kan fungere som en stabilisator», sier Olsen.
Så vifter han med pekefingeren. Hvis vi bare utnytter gevinsten ved lav kronekurs til å bevilge oss økte lønnstillegg, da er vi på ville veier. Da kan vi få høyere rente, sterkere valutakurs og høyere arbeidsledighet. Men det er partenes ansvar.
Men renta, da? Den er nå så forlokkende lav at bankene kaster penger etter folk. Boligprisene stiger og gjeldsbyrden øker. «Lave renter kan øke risikoen for at gjeld og formuespriser stiger til nivåer som ikke kan opprettholdes over tid», sier Olsen.
Hvis gjeldsspiralen stiger til faretruende nivåer, kan myndighetene bli nødt til å vurdere andre, målrettede tiltak. Hvilke? Det er Olsen forsiktig med å konkretisere. Andre metoder er jo politikernes ansvar. Selv kan han bare øke kravet til bankene om å bygge opp kapitalbuffere. Og vi vet hvordan bankene reagerer på slikt. De jamrer og syter og klager på Olsen og på regjeringen, før de velter byrdene over på låntakerne. Og dermed oppnår Olsen det han vil. Lånene blir dyrere. Folk tar opp mindre i lån. Boligprisene flater forsiktig ut. Det vil de også gjøre hvis myndighetene legger bedre til rette for økt boligbygging slik at tilbudet nærmer seg etterspørselen. Eller at nye veier og baner letter pendleres avstand til arbeidsplassen og slik avlaster byene med størst press og høyest priser på boligene. Dette er Jan Tore Sanners og Ketil Solvik Olsens ansvar, men sentralbanksjefen minner dem på det. Det er hans metode.